Hva er forskjellen mellom vevd interlining og non-woven interlining

Interlining, også kjent som selvklebende interlining, brukes hovedsakelig til klær, krager, mansjetter, lommer, skjørt, midjer, fald og dresskister, og andre deler, som vanligvis inneholder smeltelimbelegg. I henhold til forskjellen på basisstoffet er den bundne mellomforingen hovedsakelig delt inn i to typer: vevd mellomfôr og ikke-vevd mellomfôr.

1. Non-woven interlining, som navnet antyder, er en klut formet uten veving.

Prosessprinsipp: Den kjemiske fiberviskosen utsettes for høy temperatur og høyt trykk for å danne en basisklut. Deretter legges et lag med smeltelim på overflaten av basisstoffet gjennom en belegningsmaskin og tørkes deretter for å danne det ikke-vevde mellomforet vi bruker.

Slik bruker du: Legg den limte siden av mellomfôrduken på stoffet, og varm den deretter opp med en limemaskin eller et strykejern for å smelte limet på mellomfôrduken, for å oppnå effekten av binding til stoffet.

Egenskaper: billig, myk å ta på, men lite vaskbar (det vil være krav til temperaturen på vannet, normalt bare under 70 grader)

2. Det er vevde mellomforinger. Det mest brukte utstyret er en nøkkelstangvevstol og en vannstrålevevstol, og polyester lages til et basisstoff gjennom veving.

Grunnstoffet til vevd interlining er delt inn i vevd eller strikket. Strikket interlining kalles også: strikket stoff og strikket stoff type.

Det vevde mellomforet er nå PA-belegg. Tidligere ble pulverlim vanligvis brukt på markedet. Den er preget av en stor mengde lim og en enkel produksjonsprosess. Ulempen er at på grunn av den store limmengden er det lett å produsere limpenetrering. Den er nå eliminert.

Topunktsprosessen uten foundationpasta kjennetegnes av enkel kontroll av limmengden, sterk vedheft og motstand mot vask og andre behandlinger. Brukes nå av de fleste produsenter. Det vevde mellomforet er preget av sterk strekkkraft, god elastisitet og vaskemotstand.